Follow

torsdag 2. august 2018

akkurat nå #1.

En gang mellom midten og slutten av sommerferien, bråvåkner jeg dypt ulykkelig, midt på natten; det er helt vått på kinnene mine. I drømmen var jeg så knust over at sommeren var over. Som om alle ferier jeg noen sinne hadde gledet meg til, tok slutt samtidig. Som den tomme følelsen av å våkne opp i sin egen seng, gjerne litt senere enn det som er behagelig, dagen etter at man har kommet hjem. Putte klærne i vaskemaskinen, åpne det tomme kjøleskapet, stirre tomt ut i lufta. Denne lammende tilværelsen, bare 10-20 ganger sterkere. Da jeg sovner om, og våkner noen timer senere, bestemmer jeg meg for å finne ut av alt som er å glede seg til med den kommende sesongen: Pumpkin Spice Latte kommer tilbake, Elvelangs i fakkellys også. Noen dager kommer høstluften til å være perfekt skarp, og vi skal pakke oss inn i alle plaggene denne sommeren definitivt har sørget for at har vært ubrukelige i lang tid. Lyngen skal bli med meg hjem i en pose og drysse ned på parketten, det er kinopremierer på Gimle og jeg har starta et skrivekollektiv; vi skal møtes annenhver mandag, på Deichmanske på Tøyen. Jeg skal ta med mamma på blåtur i september, reise til en foreløpig ukjent destinasjon i oktober, tilbake til Paris i november. Men mest av alt gleder jeg meg til å ligge tett inntil deg om natten igjen, og sitte på stuegulvet og pusle med greier jeg ikke vet hva er enda, men som man alltid finner tid til om høsten.

onsdag 1. august 2018

24 timer, 24 timer.

Paris, juli 2014.
Det er en togulykke utenfor Paris, 6 mennesker omkommer og alle tog inn og ut av byen innstilles. Jeg står i verdens lengste kø på togstasjonen i Barcelona og prøver å finne ut av hva som skjer, tilbringer natten i en sovekupé på et stillestående tog, mens togstasjonen er stengt. Et døgn senere er jeg fremme i Paris, det er midt på natten og byen glitrer foran øynene mine. Jeg sjekker inn på nærmeste og billigste hotell, neste morgen har jeg noen timer til rådighet før reisen går videre til London. Gatene er både endeløse og endeløst vakre, jeg setter meg oppå kofferten min på Place du Trocadéro med et popcornbeger i hånda, ser mot Eiffeltårnet, skulle ønske jeg kjente noen, skulle ønske jeg kunne bli her lengre. Jeg kjøper meg en cappuccino, hopper i en taxi og snart busser jeg ut av byen.

Paris, juli 2018.
Fire år senere, men det kunne like gjerne vært det dobbelte. Flyet lander og jeg har ikke dødd, men grått av angst. Det virker som at alle flyvertinner jeg møter, tror at jeg nesten aldri har fløyet før, eller at det går lenge mellom hver gang. Ironisk nok blir jeg reddere desto oftere jeg flyr; det er som at redselen er så friskt i minne at den bare øker for hver gang. Jeg får alltid lyst til å klappe når flyet lander: litt for kapteinens skyld, mest for min egen del, men jeg gjør det ikke. Når det er sagt, elsker jeg å lande på flyplassen i Palma, da klapper alle og da klapper jeg også. Men uansett, tilbake i Paris: Vi tar bussen inn til byen og jeg er euforisk, men du er redd. Jeg sier at det blir bra når vi kommer til hotellet, der er du trygg og kan slappe av, men det skjer ikke. Du sover ikke et sekund den natten, og et døgn senere sitter vi på flyet hjem igjen.

(Oslo, august 2018.
Jeg står opp klokken 6 hver morgen og drikker te fra koppen du kjøpte til meg på flyplassen på vei hjem: «alle severdighetene du ikke fikk sett kan du i hvert fall se på denne koppen». Så tenker jeg at Paris fremdeles er et finurlig og tiltrekkende lite mysterium for meg, og at det er ganske fint det også. Litt som å bli lovet en biff au bleu, men bare få én bit, og alltid lengte etter mer.)

onsdag 20. juni 2018

mormor.

I perioder bet jeg meg i leppa nesten hver eneste kveld over at jeg hadde glemt å ringe. Jeg så på klokka, ti over elleve, akkurat litt for sent, om jeg bare hadde ofret henne en tanke en halvtime tidligere, men nå var klokka over elleve og jeg regnet med at hun sov, jeg ville så gjerne ringe, si hei, jeg ville bare ønske deg god natt jeg håper du får sove godt jeg er glad i deg og kanskje jeg kan komme på besøk til helgen, men det var for sent. I morgen, sa jeg til meg selv, i morgen ringer jeg, i morgen skal jeg ringe, i morgen er det jeg som skal ringe. Sånn ble jeg liggende stiv av skrekk for at noe skulle skje, for at hun skulle falle ut av sengen eller slå foten i dørkarmen på vei til badet eller at hjertet skulle slutte å slå eller at hun skulle begynne å hoste så mye at hun mistet pusten og besvimte og var alene og mistet pusten og besvimte og var alene.

Og klokka gikk og jeg lå i min seng og mormor lå forhåpentligvis i sin seng og kanskje sov hun, kanskje drømte hun en forstyrrende drøm eller et rart mareritt og kanskje var det siste hun tenkte på før hun sovnet at hun håpet at jeg ville ringe i morgen, at det hadde vært fint å høre stemmen min i morgen. Hun var så enkel å tilfredsstille: bare jeg ringte, bare hun fikk si hei gullklumpen, høre hva jeg hadde spist til middag, fortelle hvor mange brunsnegler hun hadde plukket med pølseklype i hagen, forsikre seg om at jeg hadde lest avisen i dag fordi det sto en artikkel som kunne være relevant for meg, for eksempel en artikkel om den norske skolen og de evnerike barna, selv om jeg jo var ferdigutdannet og i fast jobb, bare hun fikk fortelle at hun ba for meg hver kveld og at hun håpet at jeg hadde det bra, så kunne hun legge på røret og før det sa hun alltid: «takk for at du ringer, det var så hyggelig å prate med deg».

Jeg var helt sikker på at mormor skulle dø de kveldene jeg kom på at jeg hadde glemt å ringe, og om morgenen våknet jeg av alarmen og kavet meg ut av sengen og subbet inn i dusjen og kledde på meg og gikk ut og møtte dagen og snakket i telefonen og gikk i et møte og handlet på butikken og spiste middag og så på TV og pusset tennene og gikk for å legge meg og den samme bølgen av redsel for at mormor skulle dø feide over meg og jeg hadde glemt henne igjen.

tirsdag 12. juni 2018

en annen sommer.


Jeg husker at det var ganske varmt, at vi ofte lå og svettet i gresset, sier du. Det var nesten aldri skyer, vi spiste is omtrent hver dag, grillet på balkongen, spilte frisbee i parken, drakk øl på uteserveringer. Omtrent sånn husker jeg det, sier du. Husker du den solbrente mannen som smilte til oss på rutebåten ut til øyene, sier jeg. Husker du at jeg fant en firkløver i Bjølsenparken, at vi kjøpte to ketchupflasker bare i juli, at du dro ned glidelåsen på jakka di da vi gikk hjemover og klokken var fire på morgenen og at det tok under to minutter å tørke kroppen etter et bad i sjøen, at du flettet det våte håret mitt. Husker du det? Ja, nå når du sier det, sier du.

mandag 11. juni 2018

lost in translation.

 

Først fikk jeg et intenst behov for å dra. Sitte i vinduskarmen på Park Hyatt, se ut. Midt på natten, kanskje mens du sov, gå ut sammen og spise til rare tider, kjøpe en rosa parykk. Etterhvert fikk jeg ikke bare lyst til å skrive, men en sterk tro på at jeg ville kunne skrive noe ordentlig. Men da filmen er slutt føler jeg meg bare mett. Det gir mer mening å gå og legge seg inntil deg.

om å unne seg selv det beste.

Klokken er litt over halv åtte, jeg står med morgensolen i øynene og betrakter musklene på fremsiden av låret mitt, og så fortsetter jeg. Igjen og igjen bøyer jeg knærne, strekker bena, bøyer og strekker, bøyer og strekker. Igjen og igjen finner jeg meg selv her, i et landskap jeg aldri verken ville eller trodde at jeg skulle passe inn i, føle meg tilpass i eller være en del av. Likevel er jeg det.

Små dråper drypper ned på gulvet under meg, og jeg tenker ikke på det nå, for jeg er for fokusert, for opptatt av at jeg etterpå skal dusje med følelsen av å være sterk, fysisk så klart men også psykisk. Jeg tenker ikke på det nå, men i blant på trikken, noen ganger i senga, andre ganger i Torshovparken, så tenker jeg på den, forvandlingen. Snart er det 13 år siden jeg kom hjem fra skolen, en av de første månedene på ungdomskolen, og proklamerte for mamma at jeg skulle på Femininfestivalen. Og selv om det skulle vise seg at Feminismefestivalen var noe ganske annet, skulle det ironisk nok gå minst ti år før jeg følte meg komfortabel med å bli sett i en kjole, gå i høye sko, kjøpe klær som faktisk passet.

Oktober 2006. «Noen jenter drømmer om å bli prinsesser. Andre drømmer større. De drømmer om friheten til å være den de selv vil når de vil, uavhengig av hva motebladene, imamen eller Dagfinn Høybråten forteller dem. Disse drømmerne kaller seg feminister.» Jeg kan ikke si noe om hvordan det hadde gått, hvem jeg hadde blitt, hvilke drømmer jeg hadde hatt, om det ikke hadde vært for en helg tilbragt i en gymsal på et tynt liggeunderlag, på en skole utenfor Oslo, men noe sier meg at livet hadde blitt ganske annerledes. Jeg var 12 år og fremdeles et barn.

Jeg gikk inn i en ungdomstid blottet for dietter, skjønnhetsideal, målebånd og badevekter. Da de andre jentene maste om at de hadde gått opp eller ned en størrelse, himlet jeg usynlig, eller kanskje også synlig med øynene; det var jo bare et tall. Livredd for å gli inn i mengden, farget jeg håret rødt, tegnet rause, kullsvarte striper over øyelokkene, gikk i rare klær, nektet å være noen andre enn meg selv. Det var på en merkelig måte både befriende og ensomt. Jeg kan ikke huske en eneste gutt på skolen som var forelsket i meg, men jeg drømte heller aldri om å bli en av de pene jentene med langt, tupert hår, de som gikk i tights og hadde dype utringninger. Kanskje bare litt det siste, men jeg hadde uansett altfor store pupper, «hun med de sterke meningene og de enorme puppene». Det var sånn jeg kunne oppsummeres. Det første var jeg stolt av, men det andre kunne jeg ikke leve med. Jeg gikk i lange hettegensere og store bukser for å slippe kommentarene, både de misunnelige og de krenkende, alt var upassende og jeg hatet alle blikkene som gjorde meg fanget i min egen kropp. Så jeg fjernet 650 gram, det beste jeg har gjort.

I de årene alle andre så på SATC-repriser, hadde Britney hengende over senga, spiste Nutrilet, brukte lommepengene på BikBok og Glitter og abonnerte på Topp, syntes jeg det var kulere å gå med samesko, klippe håret guttekort, dele ut flyers og lære meg å røyke. Og selv om jeg husker at jeg følte meg veldig ensom, var det ikke fordi jeg ikke var en del av det. Jeg skulle bare ønske at noen i gangen på skolen kunne fortelle meg noe jeg syntes var spennende, arrogant kanskje, men likevel, et håp om at noen skulle dukke opp og befri meg fra all praten om kaloritelling når jeg uansett ikke hadde den villeste anelse om hva en kalori var for noe. Jeg var for stolt, for sta, for selvsikker, for trygg, til å bli som de andre jentene. De intetsigende, overfladiske jentene.

Og i år fyller jeg 25 og jeg er usikker på hvor broen mellom disse tenåringsanekdotene og der jeg befinner meg nå, i midten av tjueårene, går. Kanskje fordi jeg fremdeles er midt oppi det. Jeg vet ikke så mye, men jeg vet at jeg en eller annen gang etter at jeg fylte tjue, fikk en fornemmelse, en lengsel, en nysgjerrighet etter noe annet. Finnes det et sted inni meg hvor det er plass til at jeg er kvinnelig? Kan jeg romme andre ting enn bare å være smart? Det føles litt som å være 15 år igjen, men på en ny måte, med alle spørsmålene alle de andre jentene hadde tenårene på å stille seg: hva slags kvinne vil jeg bli, hva betyr feminitet for meg, på hvilken måte er jeg sensuell, når er jeg på mitt vakreste.

Alle disse spørsmålene jeg aldri stilte fordi jeg var for opptatt av å være alternativ, kul, tøff og annerledes. Men likevel. En eller annen gang innså jeg at jeg fortjener å stå i prøverommet uten å hate meg selv, fordi det lå jo der hele tiden, jeg vet jo det. Selvhatet, men med en blanding av motløshet og fortrengning, fordi jeg var for opptatt av å tenke på andre ting, for opptatt av å være korrekt, for opptatt av ikke å være svak. Jeg innså at jeg fortjener å føle meg som noe mer enn en sykt bra personlighet, at jeg fortjener å føle meg pen og digg og sterk og bra, og det var derfor jeg begynte å ta vare på meg selv. Kutte junkfooden, legge meg tidlig, men også stå opp tidlig. Dra på meg treningstightsen, først to dager i uka, så tre, så fire, nå fem. Løpe, løfte og strekke.

Det er skummelt å finne seg sjæl på nytt, men også så ekstremt befriende å se speilbilder av en kvinne med dyr sminke, trange skjørt og hvite skjorter, smile til meg selv fordi jeg aldri har følt meg vakrere, sterkere, bedre. Jeg har gått på min første diett, kjøpt badevekt og jeg elsker dritten ut av de lange, spisse akrylneglene mine. Jeg vet at disse tingene ikke går på akkord med den intellektuelle integriteten min, ingen skal fortelle meg noe annet. Jeg unner meg følelsen av å lykkes, følelsen av at jeg kan klare alt, at ingenting er umulig. Klokken er litt over halv åtte, jeg står med morgensolen i øynene og betrakter musklene på fremsiden av låret mitt, og så fortsetter jeg.

tirsdag 5. juni 2018

i wanna feel fine.

Jeg står med søvn i øynene og pusser tennene, elleve minutter på seks, når treneren min sender melding og sier at hun ikke rakk toget. No problem, see you Thursday, sier jeg, går for å kle på meg, sminke meg, pakke baggen. Jeg har sovet lite, men jeg er ikke trøtt, for jeg lot rullegardinen være åpen natten gjennom. Selv om det er tidlig har solen vekket meg langsomt, forsiktig, mykt og stille, i flere timer allerede. Litt over seks går jeg ut, det disige sydenværet er borte, i stedet for: tynn, skarp luft, varmt og kjølig om hverandre. Når bussen ikke kommer, går jeg bortover Torshovgata med lange skritt, sola i nakken, forventningsfull på en måte man bare er på tampen av våren. Det er noe hemmelighetsfullt og tiltrekkende over å være ute tidlig. Espresso House åpner uteserveringen når jeg krysser Vogts gate, jeg kjøper meg en kaffe, det gjør jeg aldri, men jeg gjør det i dag, blir sittende ute i solen. En due holder meg med selskap og neglene mine glinser i lyset. På trikken er det rolig, nesten som i fellesferien, jeg legger mobilen i lomma, det gjør jeg aldri, men jeg gjør det nå. I sentrum går jeg av for å bytte, ned til t-banen og når vi kjører ut av tunnelen ved Ensjø, lyset treffer huden min igjen og banen kjører sakte innover østkanten i morgensolen, er det ingen andre steder jeg heller ville vært, tirsdag morgen, rett før klokken sju.

mandag 4. juni 2018

til amanda.

Mye har skjedd på fem år: du har starta og slutta på Veterinærhøyskolen, jeg har begynt og blitt ferdig på Westerdals, vi har begge jobbet som journalister, dratt på aleneferie (du til Marrakesh og jeg til et noe mindre kultivert Magaluf), du har (endelig) slutta på kaféen på hjørnet, jeg også, etter nesten fire år, vi har begge to flytta inn og ut av Grünerløkka og vært innom Torshov, kvittet oss med til sammen tre kjærester, fått hver vår nye samboer, du har slått nye treningsrekorder, jeg har for første gang fått meg treningsrekord, vi har hørt på Liquid Spirit (Claptone Remix) i sommervarmen, danset halve natten, vi har malt hver vår leilighet, flyttet til vestlandet og tilbake igjen, kjøpt samme klokke til hjemmene våre, hoppet fra kanten på Sukkerbiten, digget Adidas og sluttet å gå med det igjen, du har holdt verdens flotteste foredrag foran elevene på Katta, jeg har trosset flyskrekken og dratt tur-retur Cape Town på 48 timer, du har laget din egen tegneseriestripe i avisen, jeg har fått A på en bacheloroppgave jeg trodde jeg skulle stryke på, du har fått deg katt to ganger, ingen av oss har blitt høyere enn 1,60.

onsdag 30. mai 2018

til ellen.

Alle sier at de skrivende kan kunsten å observere, så jeg prøver å gjøre det. Leter febrilsk etter noe gjenkjennbart eller noe eget, noe spesielt, men likevel universelt. Knærne mine som vender seg innover når jeg knepper igjen buksene, hvor langt opp jeg må strekke hånden bakover før huden samler seg rundt håndleddet, som små rynker. Hvilken ukedag er Oslo, hvor mykt kysser jeg deg om morgenen, hvor høy er pulsen i mai. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke skriver lenger. Med noen få og små unntak, har det vært stille i to år, men nå er prosessen i gang, jeg kjenner det, men kanskje må jeg øve meg mer enn tidligere. Det er lett å skrive når man er forvirret og fortvilet, 20-something, følelsen av at alt kan skje. Eller snarere: alt eller ingenting kan skje, at alt kan forsvinne på et blunk.

søndag 27. mai 2018

på et lokaltog mot lillestrøm.

Det skjer så plutselig, helt uten forvarsel, på et lokaltog mot Lillestrøm i snøstormen. Vi står overfor hverandre der to tog hektes sammen, du på den ene vognen og jeg på den andre. Sånn som mandager kan være: at jeg betrakter deg fra et annet sted, at det føles som at øynene mine ser på deg på den samme måten i dag som i går. Jeg bretter inn rene linjer i t-skjortene dine mens du bretter ut om en lang tirsdag og kyssene våre smaker det samme på onsdag som de gjorde forrige onsdag. Og ikke til forkleinelse for hverdagene, fordi tryggheten er et teppe du pakker rundt meg om natten, nærheten et sett med vinger jeg har fordi du er til. Men likevel: alle disse torsdagene, fredagene, søndagene vi betrakter hverandre fra de samme vinklene. Og plutselig, helt uten forvarsel, på et lokaltog mot Lillestrøm, midt i en drøm – som du forteller meg om. Kjenner jeg det prikke i brystet. Helt uten å vite det selv, fyrer du opp et varmt, lite bål inni meg, som sier: her er jeg. Se meg. Husk meg, elsk meg ferdig, før du går av toget og jeg følger fotsporene dine i snøen som om de var mine egne.