Follow

tirsdag 12. juni 2018

en annen sommer.


Jeg husker at det var ganske varmt, at vi ofte lå og svettet i gresset, sier du. Det var nesten aldri skyer, vi spiste is omtrent hver dag, grillet på balkongen, spilte frisbee i parken, drakk øl på uteserveringer. Omtrent sånn husker jeg det, sier du. Husker du den solbrente mannen som smilte til oss på rutebåten ut til øyene, sier jeg. Husker du at jeg fant en firkløver i Bjølsenparken, at vi kjøpte to ketchupflasker bare i juli, at du dro ned glidelåsen på jakka di da vi gikk hjemover og klokken var fire på morgenen og at det tok under to minutter å tørke kroppen etter et bad i sjøen, at du flettet det våte håret mitt. Husker du det? Ja, nå når du sier det, sier du.

mandag 11. juni 2018

lost in translation.

 

Først fikk jeg et intenst behov for å dra. Sitte i vinduskarmen på Park Hyatt, se ut. Midt på natten, kanskje mens du sov, gå ut sammen og spise til rare tider, kjøpe en rosa parykk. Etterhvert fikk jeg ikke bare lyst til å skrive, men en sterk tro på at jeg ville kunne skrive noe ordentlig. Men da filmen er slutt føler jeg meg bare mett. Det gir mer mening å gå og legge seg inntil deg.

om å unne seg selv det beste.

Klokken er litt over halv åtte, jeg står med morgensolen i øynene og betrakter musklene på fremsiden av låret mitt, og så fortsetter jeg. Igjen og igjen bøyer jeg knærne, strekker bena, bøyer og strekker, bøyer og strekker. Igjen og igjen finner jeg meg selv her, i et landskap jeg aldri verken ville eller trodde at jeg skulle passe inn i, føle meg tilpass i eller være en del av. Likevel er jeg det.

Små dråper drypper ned på gulvet under meg, og jeg tenker ikke på det nå, for jeg er for fokusert, for opptatt av at jeg etterpå skal dusje med følelsen av å være sterk, fysisk så klart men også psykisk. Jeg tenker ikke på det nå, men i blant på trikken, noen ganger i senga, andre ganger i Torshovparken, så tenker jeg på den, forvandlingen. Snart er det 13 år siden jeg kom hjem fra skolen, en av de første månedene på ungdomskolen, og proklamerte for mamma at jeg skulle på Femininfestivalen. Og selv om det skulle vise seg at Feminismefestivalen var noe ganske annet, skulle det ironisk nok gå minst ti år før jeg følte meg komfortabel med å bli sett i en kjole, gå i høye sko, kjøpe klær som faktisk passet.

Oktober 2006. «Noen jenter drømmer om å bli prinsesser. Andre drømmer større. De drømmer om friheten til å være den de selv vil når de vil, uavhengig av hva motebladene, imamen eller Dagfinn Høybråten forteller dem. Disse drømmerne kaller seg feminister.» Jeg kan ikke si noe om hvordan det hadde gått, hvem jeg hadde blitt, hvilke drømmer jeg hadde hatt, om det ikke hadde vært for en helg tilbragt i en gymsal på et tynt liggeunderlag, på en skole utenfor Oslo, men noe sier meg at livet hadde blitt ganske annerledes. Jeg var 12 år og fremdeles et barn.

Jeg gikk inn i en ungdomstid blottet for dietter, skjønnhetsideal, målebånd og badevekter. Da de andre jentene maste om at de hadde gått opp eller ned en størrelse, himlet jeg usynlig, eller kanskje også synlig med øynene; det var jo bare et tall. Livredd for å gli inn i mengden, farget jeg håret rødt, tegnet rause, kullsvarte striper over øyelokkene, gikk i rare klær, nektet å være noen andre enn meg selv. Det var på en merkelig måte både befriende og ensomt. Jeg kan ikke huske en eneste gutt på skolen som var forelsket i meg, men jeg drømte heller aldri om å bli en av de pene jentene med langt, tupert hår, de som gikk i tights og hadde dype utringninger. Kanskje bare litt det siste, men jeg hadde uansett altfor store pupper, «hun med de sterke meningene og de enorme puppene». Det var sånn jeg kunne oppsummeres. Det første var jeg stolt av, men det andre kunne jeg ikke leve med. Jeg gikk i lange hettegensere og store bukser for å slippe kommentarene, både de misunnelige og de krenkende, alt var upassende og jeg hatet alle blikkene som gjorde meg fanget i min egen kropp. Så jeg fjernet 650 gram, det beste jeg har gjort.

I de årene alle andre så på SATC-repriser, hadde Britney hengende over senga, spiste Nutrilet, brukte lommepengene på BikBok og Glitter og abonnerte på Topp, syntes jeg det var kulere å gå med samesko, klippe håret guttekort, dele ut flyers og lære meg å røyke. Og selv om jeg husker at jeg følte meg veldig ensom, var det ikke fordi jeg ikke var en del av det. Jeg skulle bare ønske at noen i gangen på skolen kunne fortelle meg noe jeg syntes var spennende, arrogant kanskje, men likevel, et håp om at noen skulle dukke opp og befri meg fra all praten om kaloritelling når jeg uansett ikke hadde den villeste anelse om hva en kalori var for noe. Jeg var for stolt, for sta, for selvsikker, for trygg, til å bli som de andre jentene. De intetsigende, overfladiske jentene.

Og i år fyller jeg 25 og jeg er usikker på hvor broen mellom disse tenåringsanekdotene og der jeg befinner meg nå, i midten av tjueårene, går. Kanskje fordi jeg fremdeles er midt oppi det. Jeg vet ikke så mye, men jeg vet at jeg en eller annen gang etter at jeg fylte tjue, fikk en fornemmelse, en lengsel, en nysgjerrighet etter noe annet. Finnes det et sted inni meg hvor det er plass til at jeg er kvinnelig? Kan jeg romme andre ting enn bare å være smart? Det føles litt som å være 15 år igjen, men på en ny måte, med alle spørsmålene alle de andre jentene hadde tenårene på å stille seg: hva slags kvinne vil jeg bli, hva betyr feminitet for meg, på hvilken måte er jeg sensuell, når er jeg på mitt vakreste.

Alle disse spørsmålene jeg aldri stilte fordi jeg var for opptatt av å være alternativ, kul, tøff og annerledes. Men likevel. En eller annen gang innså jeg at jeg fortjener å stå i prøverommet uten å hate meg selv, fordi det lå jo der hele tiden, jeg vet jo det. Selvhatet, men med en blanding av motløshet og fortrengning, fordi jeg var for opptatt av å tenke på andre ting, for opptatt av å være korrekt, for opptatt av ikke å være svak. Jeg innså at jeg fortjener å føle meg som noe mer enn en sykt bra personlighet, at jeg fortjener å føle meg pen og digg og sterk og bra, og det var derfor jeg begynte å ta vare på meg selv. Kutte junkfooden, legge meg tidlig, men også stå opp tidlig. Dra på meg treningstightsen, først to dager i uka, så tre, så fire, nå fem. Løpe, løfte og strekke.

Det er skummelt å finne seg sjæl på nytt, men også så ekstremt befriende å se speilbilder av en kvinne med dyr sminke, trange skjørt og hvite skjorter, smile til meg selv fordi jeg aldri har følt meg vakrere, sterkere, bedre. Jeg har gått på min første diett, kjøpt badevekt og jeg elsker dritten ut av de lange, spisse akrylneglene mine. Jeg vet at disse tingene ikke går på akkord med den intellektuelle integriteten min, ingen skal fortelle meg noe annet. Jeg unner meg følelsen av å lykkes, følelsen av at jeg kan klare alt, at ingenting er umulig. Klokken er litt over halv åtte, jeg står med morgensolen i øynene og betrakter musklene på fremsiden av låret mitt, og så fortsetter jeg.

tirsdag 5. juni 2018

i wanna feel fine.

Jeg står med søvn i øynene og pusser tennene, elleve minutter på seks, når treneren min sender melding og sier at hun ikke rakk toget. No problem, see you Thursday, sier jeg, går for å kle på meg, sminke meg, pakke baggen. Jeg har sovet lite, men jeg er ikke trøtt, for jeg lot rullegardinen være åpen natten gjennom. Selv om det er tidlig har solen vekket meg langsomt, forsiktig, mykt og stille, i flere timer allerede. Litt over seks går jeg ut, det disige sydenværet er borte, i stedet for: tynn, skarp luft, varmt og kjølig om hverandre. Når bussen ikke kommer, går jeg bortover Torshovgata med lange skritt, sola i nakken, forventningsfull på en måte man bare er på tampen av våren. Det er noe hemmelighetsfullt og tiltrekkende over å være ute tidlig. Espresso House åpner uteserveringen når jeg krysser Vogts gate, jeg kjøper meg en kaffe, det gjør jeg aldri, men jeg gjør det i dag, blir sittende ute i solen. En due holder meg med selskap og neglene mine glinser i lyset. På trikken er det rolig, nesten som i fellesferien, jeg legger mobilen i lomma, det gjør jeg aldri, men jeg gjør det nå. I sentrum går jeg av for å bytte, ned til t-banen og når vi kjører ut av tunnelen ved Ensjø, lyset treffer huden min igjen og banen kjører sakte innover østkanten i morgensolen, er det ingen andre steder jeg heller ville vært, tirsdag morgen, rett før klokken sju.

mandag 4. juni 2018

til amanda.

Mye har skjedd på fem år: du har starta og slutta på Veterinærhøyskolen, jeg har begynt og blitt ferdig på Westerdals, vi har begge jobbet som journalister, dratt på aleneferie (du til Marrakesh og jeg til et noe mindre kultivert Magaluf), du har (endelig) slutta på kaféen på hjørnet, jeg også, etter nesten fire år, vi har begge to flytta inn og ut av Grünerløkka og vært innom Torshov, kvittet oss med til sammen tre kjærester, fått hver vår nye samboer, du har slått nye treningsrekorder, jeg har for første gang fått meg treningsrekord, vi har hørt på Liquid Spirit (Claptone Remix) i sommervarmen, danset halve natten, vi har malt hver vår leilighet, flyttet til vestlandet og tilbake igjen, kjøpt samme klokke til hjemmene våre, hoppet fra kanten på Sukkerbiten, digget Adidas og sluttet å gå med det igjen, du har holdt verdens flotteste foredrag foran elevene på Katta, jeg har trosset flyskrekken og dratt tur-retur Cape Town på 48 timer, du har laget din egen tegneseriestripe i avisen, jeg har fått A på en bacheloroppgave jeg trodde jeg skulle stryke på, du har fått deg katt to ganger, ingen av oss har blitt høyere enn 1,60.

onsdag 30. mai 2018

til ellen.

Alle sier at de skrivende kan kunsten å observere, så jeg prøver å gjøre det. Leter febrilsk etter noe gjenkjennbart eller noe eget, noe spesielt, men likevel universelt. Knærne mine som vender seg innover når jeg knepper igjen buksene, hvor langt opp jeg må strekke hånden bakover før huden samler seg rundt håndleddet, som små rynker. Hvilken ukedag er Oslo, hvor mykt kysser jeg deg om morgenen, hvor høy er pulsen i mai. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke skriver lenger. Med noen få og små unntak, har det vært stille i to år, men nå er prosessen i gang, jeg kjenner det, men kanskje må jeg øve meg mer enn tidligere. Det er lett å skrive når man er forvirret og fortvilet, 20-something, følelsen av at alt kan skje. Eller snarere: alt eller ingenting kan skje, at alt kan forsvinne på et blunk.

søndag 27. mai 2018

på et lokaltog mot lillestrøm.

Det skjer så plutselig, helt uten forvarsel, på et lokaltog mot Lillestrøm i snøstormen. Vi står overfor hverandre der to tog hektes sammen, du på den ene vognen og jeg på den andre. Sånn som mandager kan være: at jeg betrakter deg fra et annet sted, at det føles som at øynene mine ser på deg på den samme måten i dag som i går. Jeg bretter inn rene linjer i t-skjortene dine mens du bretter ut om en lang tirsdag og kyssene våre smaker det samme på onsdag som de gjorde forrige onsdag. Og ikke til forkleinelse for hverdagene, fordi tryggheten er et teppe du pakker rundt meg om natten, nærheten et sett med vinger jeg har fordi du er til. Men likevel: alle disse torsdagene, fredagene, søndagene vi betrakter hverandre fra de samme vinklene. Og plutselig, helt uten forvarsel, på et lokaltog mot Lillestrøm, midt i en drøm – som du forteller meg om. Kjenner jeg det prikke i brystet. Helt uten å vite det selv, fyrer du opp et varmt, lite bål inni meg, som sier: her er jeg. Se meg. Husk meg, elsk meg ferdig, før du går av toget og jeg følger fotsporene dine i snøen som om de var mine egne.

113.

To ambulanser kjører forbi i full fart i Brugata. De skal redde et hus fra å brenne, sier en mamma til barnet sitt, men egentlig tror jeg de er på vei til å berge hjertene våre.

fredag 25. mai 2018

29c om dagen, 19c på natten.

Mai går mot slutten. For en måned siden hadde jeg smått panikk; våren hadde forsvunnet mellom fingrene på meg, uten at jeg egentlig husket noe av den. Heldigvis viste deg seg at våren faktisk ikke hadde vært her i det hele tatt, alle kunne bekrefte det; den nådeløse vinteren gikk rett over i høysommer i løpet av maks tre uker. Så varmt som det er nå, er vi heldige om det blir midt i juli. Først over tjue grader, nå nærmere tredve. Jeg tok årets første bad for noen uker siden: på Øyenkilen, to dager på rad, og for en uke siden en i et noe varmere vann i Drøbak. I natt sovnet jeg langt etter klokken ett, etter å ha kommet hjem litt over midnatt, men lot likevel 05:00-alarmen bli værende på. For et års tid siden hadde jeg nok forskjøvet den et par timer, men jeg hadde bestemt meg på forhånd for at jeg skulle trene før jobb. Jeg har blitt så sta, eller kanskje har jeg alltid vært det.

mandag 4. september 2017

symbiose.

Som om ingenting annet i verden finnes, sånn sover vi inntil hverandre når du vender hjem til meg igjen. Øyelokkene våre i dyp søvn, armen din rundt nakken min, vi ligger i fosterstilling begge to, vendt mot hverandre. Du har vært borte i tre døgn, men nå er du her igjen, og ingen telefoner som ringer er viktige nok til å ta dem. Jeg strigråter når du kommer inn døren, har følt meg så håpløs uten deg, gått rundt uten sokker på den kalde parketten vår mens du har sittet i møter i en annen tidssone. Lange dusjer til frokost, rufsete gåturer til lunsj og ensomme, langsomme filmer til middag, men nå er du her, jeg kan ikke komme nærme nok.